jeja gundersen

Hodespilleren

I de første årene det ble spilt organisert fotball i Norge, sto ikke hodespill høyt i kurs. Tvertimot. Spillet skulle gå langs bakken. Punktum.

Annonse:
Foto: Jeja Gundersen er i ferd med å ta av i en kamp mo9t Kvik Halden i 1915.

Men etterhvert skjønte jo noen at godt hodespill kunne gi lagene en ny dimensjon, både i forsvar og angrep. Og enkelte spillere ble så gode i «å bruke huet» at de dominerte luftrommet fullstendig. Navn som Jonas Aas, Peder Tørdal og Frode Johnsen er opp gjennom tidene eksempler på dette. Men en spiller er helt udiskutabelt klubbhistoriens største. Skjønt ikke bare det. I sin tid var Einar «Jeja» Gundersen ikke bare hodespiller nummer en i Norge, men sannsynligvis i hele Europa.

Tallenes tale er som følger: «Jeja» ble norgesmester fem ganger med Odd. Han spilte 158 kamper mellom 1914 og 1927. Tilsammen ble det 179 mål, noe som gjør han til historiens mestscorende oddspiller. Og det kunne ha blitt langt flere. I 1916 fikk jeja arbeid på Notodden og spilte for Snøgg. I 1927 var det vanskelig med arbeid i Skien, og Tønsberg Turn klarte å gjøre det merkelig nok ikke Odd klarte, nemlig å skaffe mannen en fast jobb.

I tillegg spilte han for det franske amatørlaget FC Cette høsten 1912 og våren 1922. Selvfølgelig ble han toppscorer også der. Under dette oppholdet avslo han tilbud om å bli proff i England.

På landslaget gjorde han også furore. På 33 kamper ble det 26 mål, hvorav hele 10 på hodet.

Einar «Jeja» Gundersen (1896-1962) ble født i Hjellen. Fra han var ganske liten ble det to forhold som ble en nærmest besettelse. Han ville bli like god til å sparke med begge beina, og han syntes ingenting var morsommere enn å heade inn mål. Under oppvekst hadde han sin bror, Hjalmar, nærmest som sin personlige trener. De terpet og terpet, og resultatene kom snart. Jejas posisjon var indre venstre, med nr. 10 på ryggen. Med like ferdigheter i begge bein, samt et hodespill ingen hadde sett før, ble han selvfølgelig et livsfarlig spillepunkt for lagkameratene. Corner og innlegg fra begge vingene måtte bare finn den kompakte kraftpluggen for å skape farlige situasjoner. 

Det ligger en fantastisk video på youtube av Chelseas Ian Hutchinson. Ingen var i nærheten av å beherske innkast som han. Han kastet langt og ballen oppnådde en fantastisk fart. Enkelte spillere har slike ekstremferdigheter innen ulike deler av spillet. Jejas ekstremferdighet besto i hvor hardt han kunne heade – og det fra langt hold. En vanlig avisomtale konkluderte ofte med at han headet like hardt som andre sparket.

Men intet tre vokser inn himmelen, og i hvert fall ikke fotballhimmelen som ofte er designet etter dagen og ikke evigheten. 27. oktober 1946 møtte 1700 tilskuere fram på Falkum i et ufyselig høstvær. Kampen ble annonsert som et møte mellom gammel og ny tid. Et fremadstormende juniorlag skulle møte klubbens «gamlekarer».

Gamlekarene ble ledet av den 50-årige Jeja. Kampen endte 1-1, og for siste gang fikk publikum møte profiler som Tinn Kristoffersen, Erling Lunde, Thaulow Goberg, Gunnar Christensen, William Eriksen og Ronald Håkonsen. I følge forfatteren Gunnar Haraldsen var kona til Jeja til stede. Hun ble stående ved siden av en gutt.

- Er han der Jeja? spurte han etter en stund.

- Ja, det er Jeja.

- Det er jo ikke noe fart på`n, svarte pjokken og gikk.

Skrevet av: Eivind Blikstad
blikstad.jpg
Eivind Blikstad

 

Annonse fra Eliteserien: