Kampropet Odd – Strømsgodset

Sesongen går mot slutten og det er på sin plass med litt mimring.

Etter lovende takter «neafårr» (Oliva Nova) i februar, presenterte Paco og co den nye Odd-fotballen med et brak på Aker stadion en guffen kveld i mars. Det holdt ikke helt inn, men ambisjon, mot og utførelse sto ikke tilbake for noen. Det måtte en brei stall, millioner av kroner og 120 minutter på uret til, før Molde klora til seg avansement med spektakulære mål en ikke ser mange av gjennom en hel sesong. Standarden var på en måte satt: «Nye» Odd begeistret både blodfans og TV-tryner.

Flyten fortsatte hjemme mot Tromsø i første seriekamp. Paco kunne gå på vannet, Bjørtuft avansere forbi tre ledd med ballen limt til beina og Espen som var Gu(u)d og kunne skyte høl i nettmaskene fra kloss hold. Ballen gikk ikke lenger tredve trekk på tvers og bakover, men framover ved bortimot enhver anledning. Fotball etter denna karens hjerte, det.

Etter fire forsmedelige tap mellom 23.april og 16.mai var «tone og ord» ganske mye hardere. Det hjalp ikke på med en juli måned med fire strake uten seier. Det hele blei krona den 6.august oppi Bodø med det flævvaste og mest forjævlige tapet Framovermannen har opplevd i si levetid. Da vare mørkt.

Det ble tidlig klart at klubben ikke klarte ikke å forlenge avtalene med Lauritsen og Kitolano. De måtte selges for å få inn sårt tiltrengte kroner. Jakten på spellerær inn var det mange som ikke suns no om, så da blei det oppvaskmøter, syting, nevehytting og ukvemsord. Opp som en bjørn og ned som en skinnfell kom Adama Diomande, et navn de fleste mente lot seg høre da Odd dro han opp av hatten den 24.august. Han spelte en time i sort og hvitt. Mange mente det så mørkt ut da skaden til Dio viste seg langvarig og en delpensjonert østerriker blei flydd inn som erstatter.

Men så skjedde det noe. Odd slutta å tape. De snørte igjen bakover og fikk det som trengtes framover. Spellet blei bedre og bedre. Norø som falsk 9er, Gilli på gærne backen, Filip bak spissen (og først i presset), Dennis fra Horten med ekstremfart og nese for mål. Og en Solomon Owusu som akkurat nå bare er så inni gamperæva mye bedre enn alle andre. På Åråsen sist dukka det opp nok en fersking som nærmest på egen hånd diska opp med to målgivende rundt svimle LSK-forsvarerær. Det sorte og hvite hjertet til undertegnede banka ekstra hardt da. Det var faktisk tilløp til fukt i tårekanalen au. Svensken i mål har blitt langslagsspellær. Gode gamle Hagen triller selvsikkert ball på tvers i egen målgård uten balltap (og nesten helt uten at blodtrøkksapparatet på skjenken her måler alarmerende verdier).

Odd-pila har pekt til himmels en god stund nå, og i skrivende stund kan vi rappe femteplassen med full klaff. Gleden er tilbake. Publikum har begynt å finne veien til Skagerak arena igjen. Det er årets siste hjemmekamp nå, folkens. Møt opp mannsterke og gi laget den støtten den fortjener. For den reisen vi har vært med på i år er makaløs, det har gått fra den dypeste dass til de høyeste topper. Framovermannen legger fra seg skrivemaskinen nå, og takker alle som har giddi å lest.

Alle mann til Skagerak, det er tid for å sende Strømsgodset hjem som slakt! Heia Odd!

-F